Stanley E. Hennings - Wushu Historiker

En anerkjent akademiker


I wushu historikeren Stanley E. Hennings ånd, vil jeg i senere innlegg komme med litt kritikk, blant annet mot det som jeg ser på som dårlig wushu og mot missbruk av gamle myter for å oppnå profitt. For å vise hva jeg mener med dette vil jeg her fortelle litt om Henning, og særlig en av artiklene hans:

On Politically Correct Treatment

of Myths in the Chinese Martial art

Henning har tjent 28 år i den amerikanske hæren, blant annet i Taiwan og Hong Kong, hvor han hadde ansvar for undervisningen i kinesisk språk. Han snakker mandarin flytende og har skrevet artikler om wushu historie, og om kinesisk forsvarsstrategi, språk og historie. Artiklene hans holder en svært høy akademisk standard og er svært høy verdsatt av andre som forsker på wushu. Det er derfor vanskelig å finne en engelsk akademisk bok om wushu, som ikke refererer til Stanleys tekster.

Ikke politisk korrekt 

I artikelen "On Politically Correct Treatment of Myths in the Chinese Martial art" tar Henning for seg de kjente mytene om Bodhidharma og Zhang Sanfeng, der den første blir sagt å være grunnleggeren av de ytre formene, mens den andre blir sagt å være grunnleggeren av taijiquan og de indre formene. Mytene kort fortalt:

Bodhidharma var en indisk munk som tok med seg Chan (Zen) buddhismen til Henan i Kina. Denne delen av myten blir støttet av historiske kilder, resten ikke. Det er sagt at han her kom til eller grunnla Shaolin Tempelet, men at han mente at munkene var for svake til å klare den harde meditasjonen. Heldigvis hadde han også med seg en kampkunst fra India, som han lærte munkene. Dette ble grunnlaget for shaolinquan, og som myten vil ha det; alle wushustilarter og kampsporter i hele verden.

Zhang Sanfeng er på mange måter en symmetrisk motpol til Bodhidharma. Mens Bodhidharma er en utlending med en utenlandsk religion som skaper harde ytre stilarter, er Zhang Sanfeng en kinesisk taoist (kinesisk religion) prest som skaper de myke indre stilartene. Det blir fortalt at han var trent i shaolinquan, og at han ble inspirert av en kamp mellom en fugl og en slange, til å skape de indre stilartene.

Den kjente wushu historikeren Tang Hao motbeviste imidlertid begge disse mytene allerede tidlig på 1900-tallet, og spørsmålet er hvorfor mange fremdeles behandler disse mytene som fakta. Det finnes f.eks. mange bøker hvor forfatteren forklarer hvordan stilarten har blitt overlevert direkte fra Bodhidharma til han. Som Henning sier det: "This is a reflection of the current level of understanding of the Chinese martial arts in America, which equates to the Chinese level of understanding during the 1920’s"

Henning konkluderer med at det ikke lønner seg å beholde disse mytene som "eldgamle sannheter" i ett forsøk på å være høflig. Mytene er nettopp det, og bør bli behandlet som myter. Han konkluderer med dette:

"The bottom line is, polite deference to the myths surrounding the Chinese martial arts is not only unwarranted but also unworthy of serious scholarship. It is high time that self-styled American martial arts “scholars” took a big step forward out of the 1920’s and up to the threshold of the 21st century."

Og det er i denne ånden, jeg mener at vi nå bør behandle norsk wushu. Vi kan ikke bare fortsette å spre "sannheter" som har blitt motbevist for hundre år siden. Det er på tide at folk får vite hva wushu egentlig er.